Etter dette fulgte et hardt behandlingsregime og på grunn av bl.a. bivirkninger og seneffekter av cellegiftkurer og stråling ble jeg nødt til å revurdere karrierevegen. Jeg hadde ikke lenger helse eller kapasitet til å vedlikeholde det tempoet og tilgjengeligheten som kreves for å lykkes som eiendomsmegler. I forbindelse med denne re-evalueringen ble tanken om Fønix Life unnfanget og jeg har siden den gang gått tilbake å studert flere ulike psykoterapeutiske metoder og tilnærminger (bl.a. kognitiv atferdsterapi, mentaliseringsbasert terapi, emosjonsfokusert terapi, psykoanalytisk terapi, dynamisk og kognitiv gruppeterapi m.m.). Etter tre tunge år, føles dette prosjektet som et kall og som veien tilbake til livet fra asken. Kall det gjerne en klisjé, men derav navnet Fønix Life.

Jeg har alltid vært interessert i mennesket, men mine erfaringer etter kreftsykdommen var det som virkelig tydeliggjorde behovet for flere og bedre lavterskeltilbud for mental helse, spesielt ute i distriktet. Ved et opphold på Catosenteret i Son, hadde jeg flere samtaler med en svært dyktig samtaleterapeut. Her oppdaget jeg den gode effekten av å snakke med en kvalifisert fagperson om ting jeg lenge hadde lagt litt lokk på, og det å få satt ord på egne tanker og følelser og i tillegg få hjelp til å se egen situasjon fra et nytt perspektiv hadde god effekt. Da jeg prøvde å finne lignende tilbud etter oppholdet, oppdaget jeg selv og fikk også bekreftet fra flere andre mennesker, både pasienter og helsepersonell at det dessverre er vanskelig å finne noen profesjonelle å snakke med og det er også viktig at man har en god kjemi med terapeuten for at den terapeutiske alliansen skal fungere godt og derfor burde det ideelt sett være mange ulike tilbud med ulike personligheter i tillegg til at fagkompetanse selvfølgelig må ligge i bunn. Det finnes selvfølgelig behandlingstilbud for psykisk helse i distriktet og jeg har ingenting annet enn gode ting å si om menneskene som jobber innenfor disse, men på grunn av stor pågang innebærer disse offentlige tilbudene lang ventetid og harde prioriteringer av hvem som kan få hjelp. 

Derfor er min erfaring at dette først og fremst er tilpasset de med behov for klinisk diagnostisering og medisinering. Man må på en måte være «syk nok» før man kan bli prioritert, og det er ikke i tråd med min overbevisning om at det desidert største forbedringspotensialet for å forbedre mental helse i et folkehelseperspektiv, er å sette inn flere ressurser og i større grad prioritere forebyggende arbeid ved å tilby hjelpetiltak med lav terskel slik at mennesker kan få hjelp tidligere. I det offentlige trenger man henvisning fra lege for å kunne søke om vedtak om videre oppfølgning av spesialisthelsetjenesten, dette tar tid og man må gjennom flere steg i prosessen for å få noen å snakke med og for mange er dette med på å bidra til at terskelen for å be om hjelp i utgangspunktet blir for høy for mange. Det finnes en rekke mennesker som ikke nødvendigvis oppfyller kriteriene til å passe inn i dette løpet, men som likevel har behov og utbytte av å snakke med noen og få hjelp til å bedre sin mentale helse. Det å vedlikeholde sin mentale helse er i likhet med fysiske helseutfordringer veldig mye enklere hvis man tar tak i det tidlig og før problemene vokser seg for store. Med bakgrunn i denne argumentasjonen anser vi oss overhodet ikke som en konkurrent til eksisterende tilbud, men som et supplement og en forlengelse av tjenestetilbudet. Derfor er det behov for Fønix Life og også alle andre som ønsker å bidra til å skape et bredere tilbud for mental helse.

Det finnes massevis av ulike lavterskeltilbud for å ivareta vår fysiske helse. Frisbeegolfbaner, treningssentre, turløyper osv. Treningssentrene har ulike profiler og passer for ulike typer mennesker og dette er positivt fordi det da er større sjans for å finne noe som passer for den enkelte. Slik bør det også være når det kommer til mental helse.

Til tross for at det er lettere enn noen gang å se hverandre og bli sett gjennom sosiale medier, er det utrolig mange mennesker som overhodet ikke føler seg sett og som er ensomme, bekymret, deprimert eller engstelige. Sosiale medier gir ofte en plattform der veldig mange mennesker velger å dele nøye utvalgte øyeblikk og aspekter av livene sine. Dette kan føre til at man sammenligner seg med disse urealistiske «glansbildene» som andre presenterer. Når vi stadig ser andres tilsynelatende «perfekte» liv, kan det utløse følelser av utilstrekkelighet, sjalusi og lav selvfølelse.

«Dunbars nummer» refererer til en teori om kognitiv kapasitet, som antyder at mennesker har en naturlig grense for antall mellommenneskelige forhold man kan vedlikeholde. Denne grensen rundes ofte av til ca. 150 relasjoner. Det vil enkelt forklart si noe om at vi evolusjonsmessig er designet for å leve sammen i stammer på maksimalt ca. 150 mennesker og at hjernen vår ikke er i stand til å forholde seg til særlig større utvalg enn dette. Når vi i dagens samfunn prøver å forholde oss til et enormt antall virtuelle forbindelser, kan det føre til at vi «forsømmer vår egen flokk» som Per Fugelli ville sagt. Og fordi vi ikke klarer å investere nok tid og innsats i de viktige, nære og ekte relasjonene kan vi miste følelsen av tilhørighet og fellesskap. Dette kan igjen føre til følelser av ensomhet, isolasjon, stress og overveldelse og er nok en del av forklaringen på vår tids utfordringer med mental helse. De overveldende digitale inntrykkene mange opplever kan også lede til en overflod av informasjon og inntrykk som vi rett og slett ikke er skapt for å forholde oss til, noe som igjen kan påvirke konsentrasjon, søvn og generell mental velvære. Den teknologiske utviklingen vi har sett bare de siste 20 årene er enorm og mennesker er ikke skapt for å utvikle og tilpasse oss til så kapitale endringer såpass raskt. Evolusjon tar mye lenger tid, og dette er etter min mening en av vår tids største utfordringer. Heldigvis finnes det selvfølgelig løsninger.

Selv om den vitenskapelige tilnærmingen til psykoterapi må kunne sies å være relativt ung og begynner med bl.a. Sigmund Freuds bok Drømmetydning fra år 1900, kan vi si at psykoterapi har vært praktisert siden tidenes morgen. Mennesker har alltid fått psykologisk hjelp og rådgivning i samtale med andre.

Fønix Life er et mentalt treningssenter for alle, du trenger ingen henvisning og ingen bekymringer er for store eller for små. Ta gjerne kontakt for en uforpliktende prat. 

Hjertelig velkommen!                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                 – Rolf A. Sandberg